Ugress

Det finnes nok av ugress i hagen vår. Ved overtagelse av huset, holdt vi på å drukne i skvallerkål (eller tyskerkål som det heter i Horten). Vi har ennå ikke blitt kvitt alt, men litt må man jo ha å finne på. Ellers har bedene blitt fulle av ugressklokke, etter at jeg begynte å bearbeide jorden rundt rosene. Jeg har fått et tips om at bladene kan spises i salat, og røttene kan kokes som gulrøtter. Ikke umulig at jeg kommer til å prøve dette til sommeren. Men mest ugress finnes nok i plenen. Jeg har ikke tatt dette så tungt, det er tross alt grønt. Likevel drar jeg opp en del løvetann hvert år, samt store bestander av groblad. Noe annet "spennende" ugress er åkersnelle og tistel. Men det finnes et ennå verre ugress, les bare :-)

    Det er ikke for å skremme noen, men det må nevnes at det finnes planter som simpelthen er livsfarlige, ja, direkte gufne til og med. I gamle dager holdt disse utvekstene som regel til i sumper, men nå som deres naturlige livsmiljø er lagt i rør, har de måttet omstille seg og oppholder seg nå gjerne i veikanter og skogsbryn. Noen har til og med klart å liste seg helt inn til husveggene hos folk, hvor de står siklende og venter på sitt bytte.
    Blant de skumleste av våre slemme planter er skinkeneslen. Den ser kanskje ikke så fryktinngytende ut, men man skal ikke la seg lure av dens lune smil og mykt viftende fangarmer. Mang en blomsterelsker som har gått borttil for å slå av en prat, har fått erfare dens bjørnesakslignende bitt, isnende latter og overgivne smatting når den først har forsynt seg. For skinkeneslen er en av Europas mest nådeløse planter. I 1864 utryddet den tre generasjoner på gården Svartkulp i indre Gudbrandsdalen, bare en nærmest verdiløs eldre mann slapp unna, og gården gikk dermed ut av slekten. Skinkeneslen angriper brått og kraftig og uten hensyn til offerets rang og fettprosent, og har den først bitt seg fast, da slipper den ikke taket om en så drar den opp med roten.
    Det er med blomster som med mennesker, de giftigste ser gjerne flottest ut, og skinkeneslen er intet unntak der den ruver saftfull og yppig i oker og oransje med fiolette striper og skjønnhetsflekker som kan minne litt om kopper. Den er imidlertid helt uspiselig og ikke til å være i hus med. Når den er i bevegelse, slipper den ut en tung, bedøvende odør som egner seg godt til å lage spansk likør av. Den har absolutt gehør, og i lumre sommernetter kan en høre den nynne skjebnesvangert i et forsøk på å lokke til seg gårdshunden. Ellers livnærer den seg av sprukne kloakkrør, nedfallsfrukt og turisme. Skinkeneslen kan bli ganske langstrakt, alt etter avstanden til byttet, og den er fredet. Først og fremst fordi man ikke torde annet, men også fordi den er en nyter av rabiessmittet rev og dermed en viktig del av skogens eget renovasjonssystem, akkurat som huggorm, veivesenet og mye regn.
    Skinkeneslens livrett er roverspeidere og spekeskinke. Men i mangel av noe bedre tar den også til takke med pinnsvin, animalsk kompost, skogsfugl, kjemisk avfall og passgjengere.
    Skinkeneslen er ikke drøvtygger, og totalt fargeblind.

Fra boken "Ferie, du lissom!" av Øyvind Thorsen.